De troendes mor Aishah – hennes metode og bidrag til faget hadith

Introduksjon

Denne studien vil diskutere de troendes mor ʻĀ’ishahs (ra) metode og bidrag til faget ḥadīth
med hensyn til kritisk vurdering av en beretning og dens fortolkning. Studien vil fokusere på
hennes personlighet, den vil presentere hvordan kritikk (kritisk gjennomgåelse / sakkyndig
vurdering) ble innledet i islam, og den vil kaste lys over særskilt hennes metode vedrørende
kritikk og hvilken lærdom vi kan trekke av den.
Dette emnet er svært viktig for elevene av denne hellige kunnskapen, for det gir en
nøyaktig forståelse av hvordan man skal kritisere, og at når man presenterer et standpunkt, bør
det være bygd på en kilde.
Målene med studien er

• å gi leserne en tilfredsstillende innsikt i emnet
• å forklare den høye graden til vår mor ʻĀ’ishah (ra) – både som person og som ḥadīth-lærd
• å demonstrere at kritikk av kunnskap er et viktig verktøy for å oppnå korrekt forståelse
• å konkludere ved å evaluere og analysere kildene

Bakgrunn

Hun døde i det 57. året etter utvandringen til Medina og var da omtrent 63 år.²

Overlegenheten

En gang ble profeten (saw) spurt: «Hvem er den De elsker mest?» Hans Nåde (swt) svarte:
«ʻĀ’ishah!»³
Profeten (saw) opplyste at det var mange menn som oppnådde en høyere rang av
fullkommenhet, og da Hans Hellighet nevnte kvinnene, ble særskilt jomfru Maria (ra) og de
troendes mor ʻĀ’ishah (ra) nevnt. Etter det sa Hans Hellighet (swt) at de troendes mor ʻĀ’ishahs
(ra) overlegenhet overfor andre kvinner er som retten tharīds (en tradisjonell arabisk rett)
overlegenhet overfor alle andre matretter.⁴
En dag sa profeten (saw) til henne at dette er engelen Gabriel e, og han sier
fredshilsenen til deg, og hun fikk æren av å svare tilbake med en fredshilsen.⁵
Az-Zohrī sa at hvis hennes kunnskap og alle de andre kvinnenes kunnskap ble samlet
sammen og veid opp mot hverandre, ville de troendes mor ʻĀ’ishahs (ra) kunnskap ha veid
mer.⁶
Dette er overlegenheten av hennes kunnskap.
Hun berettet 2210 beretninger. Al-Bokhārī og Moslim var enige om autentisiteten til
174 av dem.⁷
Det er også andre velkjente faktum som gjør henne overlegen, slik som:⁸

• Hun var den eneste jomfruen som profeten (saw) giftet seg med.
• Tayammom-verset.
• Gud renset hennes navn mot ryktet.
• Hun var Guds sendebuds (saw) mest elskede.
• Guds sendebud (saw) gikk bort i hennes hus og ble også gravlagt der.

Terminologi

Det er viktig for leserne å vite hva ordet jarḥ betyr.
Den leksikalske betydningen er «å etterlate en påvirkning eller innflytelse på noe ved
et våpen». Når det blir anvendt med hensyn til tungen, gir det en teknisk betydning av: Han
forbannet eller fornærmet ham, eller han banner til ham.⁹
Ifølge islamsk terminologi betyr det når en ḥadīth-lærd nøyaktig
tilbakeviser/motbeviser/gjendriver en beretter eller en beretning basert på dens mangel, slik
som umoralskhet, bedrageri, usannhet, falskhet, avvik og deviasjon.¹⁰

Bakgrunn for kritikk

Ofte stiller søkerne av denne hellige kunnskapen spørsmålet: «Har kritikk en rot, eller er det
noe de ḥadīth-lærde bare innledet selv?» Vedrørende dette brakte de ḥadīth-lærde bevis fra
Guds sendebuds (saw) liv. Det finnes anledninger der profeten (saw) kritiserte og roste. Et bevis er
som følger: En gang kom en mann og ba om tillatelse til å sitte hos profeten (saw) og
følgesvennene for å høre hva de hadde å si. Profeten (saw) ga ham tillatelse, men Hans Nåde s
kommenterte at den personen var et ondt medlem av klanen sin.¹¹ Med andre ord gjorde Hans
Høyhet (swt) dem klar over den personens tilstand og hva det å tro på den personens ord kunne
føre til.
Dette fenomenet eksisterte allerede på tiden til følgesvennene. De berettet alle etter profeten
s eller gjennom en annen følgesvenn av profeten s. Vår mester al-Barā’ g opplyste at det
var ikke alle som hørte beretninger, for mange av dem var opptatt med å arbeide og andre
verdslige saker. Men folk var ikke løgnere, så de som var til stede, videreformidlet budskapet
til de som ikke var der.

Følgesvennene lette ikke etter feil i det en annen følgesvenn hørte fra profeten s, og
forbandt det til hans utsagn, og heller ikke tvilte de på eller klandret hverandre. Det er slik
som følgesvennen Anas g berettet at en mann sa til ham: «Hørte du dette fra Guds
sendebud?» Han svarte: «Ja! Den som ikke løy, forkynte det for meg …» Poenget som man
må begripe, er at de kunne glemme eller gjøre feil til tross for at de ikke løy. Noen av
årsakene til det kunne være:¹¹

1. Når beretteren baserte sitt utsagn på det han hørte, men ikke var klar over at det ble
   avskaffet
2. Når beretteren stokket om på eller byttet rekkefølgen av to ting eller ord
3. Når beretteren la til noe fra seg selv og dette utsagnet er knyttet til beretningens
   tekst, og lytteren antar at det er profetens (saw) ord
4. Når beretteren beretter en beretning om en spesifikk sak og gir den mer betydning
   enn det den innebærer
5. Når beretteren beretter en beretning ikke ifølge dens ekte form på grunn av at han
   neglisjerte noe som ble nevnt

Metoden til de troendes mor (ra)

Den første lærdommen vi kan trekke av hennes metode, er at hun ikke klandret andre for å
være løgnere eller oppdiktere, for det var ikke følgesvennenes måte å kalle hverandre løgnere.
Hennes holdning til en beretning som hun ikke hadde hørt eller lært av profeten s,
var å straks legge vekt på det utsagnet som kunne være innbilt/illusorisk vedrørende om
begivenheten fant sted. Hun plasserte en gruppe av følgesvennene under kategorien illusjon,
med tanke på ordene i deres beretning. Her følger noen eksempler for å demonstrere hennes
metode:

1. Al-Bokhārī og Moslim gjenga at det ble nevnt overfor de troendes mor ʻĀ’ishah (ra)
   at vår mester Ibn ʻOmar g sa at den avdøde blir straffet på grunn av gråtingen og
   hulkingen til de som lever. Hun sa: «Måtte Gud tilgi ʻAbd-or-Raḥmāns far, han
   lyver ikke, men han glemte eller feilet …» I en annen versjon sa hun: «… han hørte
   noe, men memorerte det ikke …» Etter det berettet hun om et begravelsesfølge som
   gikk forbi profeten, og folket gråt og hulket. Profeten (saw) opplyste at de gråter og
   hulker mens han blir straffet.
   En gruppe blant følgesvennene berettet det samme, at gråting og hulking fører
   til straff for den avdøde, men de troendes mor ʻĀ’ishah (ra) tilbakeviste dette
   standpunktet. Hennes standpunkt er ifølge Koranen, der det har blitt tydelig blir sagt
   at en person ikke skal bære byrden til en annen, og det finnes andre beretninger som
   viser at profeten (saw) selv gråt når noen døde.¹²
2. Vår mester Ibn ʻAbbās g sa at alt som er forbudt for en pilegrim, også er forbudt
   for den personen som bringer med seg et offerdyr, helt til han ofrer dyret. Dette ble
   fortalt til de troendes mor ʻĀ’ishah (ra). Hun sa at det ikke var slik da profeten tok
   med seg offerdyret, og det var hun som gjorde klar dets krans.¹³
3. Det ble gjengitt at vår mester Abō Horayrah g sa at hvis noen er i den urene
   tilstanden (janābah) ved daggry, kan han ikke faste. Da dette ble fortalt de troendes
   mor ʻĀ’ishah (ra), sa hun at profeten våknet i denne tilstanden og innledet sin faste.¹⁴
   Hun la ikke til noe om beretteren, men ga heller bevis.
4. Vår mester Jābir ibn ʻAbdillāh g sa: «Vann forårsakes av vann!» Med dette mente
   han at ghosl blir obligatorisk ved ejakulasjon/utløsning. De troendes mor ʻĀ’ishah
   j fikk høre det, og for at saken skulle bli tydelig, utdypet hun at når penetreringen
   finner sted, da blir ghosl obligatorisk.¹⁵ Hun påpekte at det er en feil her, for denne
   praksisen gjaldt den tidligere fasen av islam, og etterpå ble den forbudt.¹⁶
5. De troendes mor ʻĀ’ishah (ra) sa til vår mester ʻAbd-or-Raḥmān g: «Utfør den
   rituelle renselsen fullkomment, for jeg hørte …»¹⁷ I dette utsagnet rettet hun på eller
   gjorde en handling emfatisk basert på et bevis.

Hennes bidrag – det vi kan lære fra hennes metode

De troendes mor ʻĀ’ishahs (ra) bidrag er av stor betydning, og hennes metode demonstrerer
noen punkter som studentene av det hellige faget må ta lærdom av. De ovennevnte
eksemplene demonstrerer disse punktene:

Eksempel 1

• En beretning kan ikke bli forklart eller implementert basert på bare seg selv.
  Det er viktig at den blir sett på helhetlig, og man må søke etter bevis som kanstyrke standpunktet og fortolke beretningen.
• Hvis du tilbakeviser eller retter på noen, så gjør det med gode manerer – ty ikke til baksnakking eller fornedring.

Eksempel 2

• Det er svært nødvendig å oppklare om en ting er lovlig eller ikke, hvis den er i ferd med å bli erklært som lovlig eller ulovlig, for det kan lede til stor skade for folk.

Eksempel 3

• Det er også avgjørende å forstå viktigheten av tilstedeværelse og observasjon i feltet av vitenskapsfeltet ḥadīth. Det er derfor mange ganger følgesvennene innleder en beretning med: «Mine øyne så og mine ører hørte profeten (saw) …»
• Tid og møte er et prinsipp som kan avledes fra punkt 3, for et møte kan bevise om en handling ble utført.

Eksempel 4

• Utdyping av et utsagn er viktig, for noen ganger kan en setning inneholde skjulte betydninger. Med andre ord ga hun et mer spesifikt og detaljert svar. De rettslærde (fiqh-lærde) har alltid tatt i bruk denne metoden, nemlig det å utdype beretninger ved å samle dem og filtrere dem.
• Et utsagn kan være autentisk, men kan likevel bli avskaffet.

Eksempel 5

• Det er viktig å forklare en sak til noen hvis vedkommende ikke vet nok om det.
• Det er essensielt å rette på noen når de gjør noe på en feil måte.
• Å påpeke det som ettertrykkelig har blitt befalt, er de skriftlærdes praksis.

Konklusjon

Studien har undersøkt og kastet lys over den høyt ansette graden til de troendes mor ʻĀ’ishah
j. Hun var i sannhet en av pionerene i denne viktige delen av ḥadīth-vitenskap, for hvis ikke
det var for denne kritikken, kunne hvem som helst ha lagt til hva som helst og hevdet at det var profetens (saw) hellige ord. Undersøkelsen viser til at kritikk ble et middel for å filtrere
beretningene for løgn og falskhet, og gjøre sannheten tydelig.
Gjennom eksemplene fra hennes metode har det blitt innlysende at mange fiqh- og
ḥadīth-prinsipper ble avledet av hennes metode. Et eksempel er prinsippet om at et møte må
finne sted mellom to berettere, og at de må ha samme tidsperiode, noe som faktisk ble høyt
ansett av ḥadīth-lærde.
Hennes metode viser hvordan en beretning skal implementeres, hvordan man bør rette
på noen, og hvor viktig det er å klargjøre det som er lovlig og ulovlig.
Det kan konkluderes med at hennes metode og bidrag er blant de mest viktige
grunnprinsippene i vitenskapen. De skriftlærde har lært og benyttet seg vidstrakt av denne
arven etter de troendes mor (ra). Hva annet kan beskrive det utrolige bidraget til denne
personen bedre enn disse ordene: «Dette er ikke den første velsignelsen deres, å, Abō Bakrs
familie.»

Litteraturliste
Al-Bokhārī, Moḥammad ibn Ismāʻīl. Ṣaḥīḥ al-Bokhārī. 9 bd. Beirut: Dār ṭauq an-najāh, 2001.
Al-Ḥosayn, Āmāl Qardāsh bint. «Daur al-mar’ah fī khidmat al-ḥadīth fī al-qorōn ath-
thalāthah al-ōlā: Al-Mabḥath ath-thālith: Daur al-mar’ah fī al-jarḥ wa at-taʻdīl.»
www.islamweb.net.
http://library.islamweb.net/newlibrary/display_umma.php?lang=&BabId=12&Chapter
Id=11&BookId=270&CatId=0&startno=0 (oppsøkt 29.01.2017).
Al-Ifrīqī, Ibn Manẓōr. Lisān al-ʻarab. 15 bd. Beirut: Dār ṣādir, 1993.
An-Nīsābōrī, Moslim ibn al-Ḥajjāj. Ṣaḥīḥ Moslim. 5 bd. Beirut: Dār iḥyā’ at-torāth al-ʻarabī.
At-Tirmiżī, Moḥammad ibn ʻIsā. Sonan at-Tirmiżī. 5 bd. 2. utg. Kairo: Sharikah maktabah wa
maṭbaʻah Moṣṭafā al-Bābī al-Ḥalabī, 1975.
Aż-Żahabī, Moḥammad ibn Aḥmad ibn ʻOthmān. Siyar aʻlām an-nobalā’. 25 bd. Beirut:
Mo’assasah ar-risālah, 1985.
Az-Zarkashī, Moḥammad ibn ʻAbdillāh. Al-Ijābah limā istadrakat ʻĀ’ishah ʻalā aṣ-ṣaḥābah.
Kairo: Maktabah al-khānjī, 2001.

1. Moḥammad ibn Aḥmad ibn ʻOthmān aż-Żhahabī, Siyar aʻlām an-nobalā’, 3. utg. (Beirut: Mo’assasah ar-risālah, 1985), 2:135.
2. Aż-Żhahabī, Siyar aʻlām an-nobalā’, 2:192.
3. Moḥammad ibn Ismāʻīl al-Bokhārī, Ṣaḥīḥ al-Bokhārī: Bāb qaul an-nabī ṣallallāh ʻalayhi wa sallam (Beirut: Dār ṭauq an-najāh, 2001), 5:5#3662.
4. Moslim ibn al-Ḥajjāj an-Nīsābōrī, Ṣaḥīḥ Moslim: Bāb faḍā’il Khadījah omm al-mo’minīn raḍiyallāh taʻālā ʻanhā (Beirut: Dār iḥyā’ at-torāth al-ʻarabī), 4:1886#2431.
5. Al-Bokhārī, Ṣaḥīḥ al-Bokhārī: Bāb faḍl ʻĀ’ishah raḍiyallāh ʻanhā, 5:29#3768.
6. Aż-Żhahabī, Siyar aʻlām an-nobalā’, 2:185.
7. Aż-Żhahabī, Siyar aʻlām an-nobalā’, 2:139.
8. Moḥammad ibn ʻAbdillāh az-Zarkashī, Al-Ijābah limā istadrakat ʻĀ’ishah ʻalā aṣ-ṣaḥābah (Kairo: Maktaba al-khānjī, 2001), 17–22, 27, 30.
9. Ibn Manẓōr al-Ifrīqī, Lisān al-ʻarab (Beirut: Dār ṣādir, 1993), 2:422.
10. Āmāl Qardāsh bint al-Ḥosayn, «Daur al-mar’ah fī khidmat al-ḥadīth fī al-qorōn ath-thalāthah al-ōlā: Al-Mabḥath ath-thālith: Daur al-mar’ah fī al-jarḥ wa at-taʻdīl,» www.islamweb.net, http://library.islamweb.net/newlibrary/display_umma.php?lang=&BabId=12&ChapterId=11&BookId=270&CatId=0&startno=0 (oppsøkt 29.01.2017).
11. Al-Ḥosayn, «Daur al-mar’ah fī khidmat al-ḥadīth fī al-qorōn ath-thalāthah al-ōlā: Al-Mabḥath ath-thālith: Daur al-mar’ah fī al-jarḥ wa at-taʻdīl»
12. Az-Zarkashī, Al-Ijābah limā istadrakat ʻĀ’ishah ʻalā aṣ-ṣaḥābah, 90.
13. Az-Zarkashī, Al-Ijābah limā istadrakat ʻĀ’ishah ʻalā aṣ-ṣaḥābah, 73.
14. Az-Zarkashī, Al-Ijābah limā istadrakat ʻĀ’ishah ʻalā aṣ-ṣaḥābah, 102.
15. Az-Zarkashī, Al-Ijābah limā istadrakat ʻĀ’ishah ʻalā aṣ-ṣaḥābah, 143.
16. Moḥammad ibn ʻIsā at-Tirmiżī, Sonan at-Tirmiżī: Bāb mā jā’a anna al-mā’ min al-mā’, 2. utg. (Kairo: Sharikah maktabah wa maṭbaʻah Moṣṭafā al-Bābī al-Ḥalabī, 1975), 1:183#110.
17. Az-Zarkashī, Al-Ijābah limā istadrakat ʻĀ’ishah ʻalā aṣ-ṣaḥābah, 149.